www.newyorker.com/archive/1978/11/27/1978_11_27_188_TNY_CARDS_000325115
The Cat and the Wind
A small wind
blows across the hedge
into the yard.
The cat cocks her ears
- multitudinous rustling
and crackling all around -
her pupils dwindle
to specks in
her yellow eyes
that stare first upward
and then on every side
unable to single out
any one thing
to pounce on,
for all together,
as if orchestrated,
twigs, leaves,
small pebbles, pause
and start and pause
in their shifting,
their rubbing
against each other.
She is still listening
when the wind is already
three gardens off.
Thom Gunn
Katten og vinden
En lett bris
blåser over hekken
innover gårdsplassen.
Katten spisser ører
- gjentatt knitring
og knaking overalt -
pupillene skrumper inn
til små flekker i
de gule øynene
som først stirrer i været
og så til hver side
ute av stand til å skille ut
et eller annet
å kaste seg over,
for alt sammen,
som om det var regissert,
kvister, blader, småstein, gjør en pause
og starter og stopper igjen
å forskyve seg,
og gnisse
mot hverandre.
Den lytter ennå
selv om vinden allerede er
tre kvartaler unna.
Gjendiktet av Harald Slaatrem